Vår søken etter mening

Ur CONIUNCTIO nr 2/05


Religion eller spiritualitet synes å bli et stadig viktigere tema i vår tid. Uro og savn etter tilhørighet gjør at mennesker søker forankring i noe som gir mening og retning i livet. Men mange foretrekker sammenhenger utenfor kirken, og søker veiledning både gjennom terapi og ved deltagelse i forskjellige selvutviklingskurs.

Av og til det kan det også virke som om ‘noe’ søker oss. Vårt dypeste vesen, sjelen, søker et uttrykk gjennom våre liv. Den søker mennesket på samme måten som et frø “søker et tre”. Et frø inneholder hele mønsteret, vekstprosessen og drivkraften frem til et fullvoksent tre. Det kan ikke nøye seg med å være et frø. Et menneske har på samme måten sin bestemmelse i seg fra starten av. Vi vet at ethvert menneske utvikler seg fra å være barn til tenåring og videre til voksent menneske, og det modnes som voksen inn i alderdommen. Hele denne utviklingen ligger latent i mennesket. I tillegg tar vi i bruk de anlegg og evner som er medfødt, i alle fall om omstendighetene er slik at vi får den nødvendige støtten til en slik utvikling.

Mening i livet er en nødvendig del av det å være et modent menneske. Og hvordan finner man mening? Mange opplever mening ved rett og slett å følge den naturlige utviklingen, og de går inn i de mulighetene og utfordringene som ligger i deres vei. Andre må søke mer aktivt, kanskje ved å bearbeide det som stenger for utvikling og slik frigjøre ressurser for bli mer ekte i forhold til andre mennesker. Valg hører med til å skape et meningsfylt liv. Man må gi avkall på noe, og åpne opp for andre ting.

Religiøsitet handler til syvende og sist om en utvidet virkelighet, om å være i kontakt med det som er sant og ekte i oss, med det kreative og med en større helhet. Det gir en opplevelse av mening.

Trangen til å bli hele mennesker ytrer seg på mange måter, som en sterk indre konflikt, som et indre trykk eller følelsesmessig kaos, som lengsel etter et meningsfylt liv, som impulser til å gjøre endringer i livet eller som en stadig forandring og forvandling i livet. Noe av prosessen skjer automatisk, i andre faser må vi ta aktivt del i det som skjer med oss og i forhold til andre mennesker. Vi må ta valg. Drømmer og indre bilder er hjelpemidler på veien.

I litteraturen finner vi mange skildringer av gjennomgripende erfaringer, slik som Samtaler med engler (Mallasz, 2002) er ett eksempel på. De valfartsstedene som er blitt utviklet i tilknytning til at unge mennesker har opplevd at Maria har åpenbart seg for dem, vitner om et enormt behov for religiøs forankring eller søken etter mening. Og mystikerne har gjennom århundrer vært en kilde til inspirasjon og åndelig vekst for mange mennesker.

Noen går seg vill i alle tilbudene om hjelp på veien til å bli et helere menneske. Det finnes mennesker som utnytter andre, bevisst eller ubevisst, slik at selvstendighet og helhet blir undergravet. Det kan lett føre til “sjeletap”, et begrep indianerne bruker på den tilstanden et menneske som har mistet seg selv, befinner seg i. Det er smertefullt, og kan i noen tilfeller være like traumatisk som tap av et menneske som har stått en nær, og det kan få store konsekvenser for den det gjelder. Utfordringen for slike mennesker må være å arbeide seg ut av bindinger som er blitt utviklet over tid og selvdestruktive forestillinger som han eller hun har “spunnet”. Det ligger mye potensial i å lære å bruke erfaringene konstruktivt på den videre veien. Noen trenger hjelp til en slik prosess, og da er det viktig at vi som er terapeuter forstår de følgene som negative erfaringer har. Samtidig er det viktig å respektere den ekte religiøse lengselen som ofte er foranledningen for at noen oppsøker miljøer som senere viser seg å bli destruktive.

Både våre bevisste forestillinger om en Gud og de følelsesmessig pregede forestillingene om Gud eller det guddommelige fra oppveksten er selvsagt viktige sider av en religiøs holdning. Det kan være nødvendig å arbeide for å skille ut forestillinger som stammer fra erfaringer med foreldre og andre autoritetspersoner og de forestillingene som kan springe ut av en dypere tro. I noen drømmer og indre bilder forekommer bilder som har trekk fra mytologien i gamle kulturer. De må forstås for det gudsbildet de er og anerkjennes som en kraft i den som har slike bilder. Vi kan ikke bare forholde oss til de bildene som vi synes mennesker bør ha, men til de bildene og erfaringene de faktisk har.

Innenfor naturvitenskap begynner man å se etter den overordnete mening i naturens systemer (holisme) i tillegg til å søke forklaring på livets mysterium i stadig mindre partikler (reduksjonisme). Jeg tror det kan være svært nyttig å overføre en slik tenkning på mennesket. Hva er den enkeltes overordnete mening eller bestemmelse i livet? Jeg ønsker å illustrere det med en indisk fabel:

“En tigerunge ble tatt hånd om og oppdratt av geiter. Tigerungen lærte det killingene lærte, blant annet lærte den å breke som en geit. En dag dukket det plutselig opp en stor, gammel tiger blant geitene, og den brølte så alle geitene løp hver til sin kant i skrekk. Bare tigerungen ble stående og se forbløffet på det store jungeldyret. Også den store tigeren ble forbløffet. Plutselig spurte den: ’Hva gjør du her blant geiter?’ Det lille vesenet breket. Den gamle så skremmende ut og brølte: ’Hva er dette for slags underlig låt?’ Og før den lille klarte å svare, tok den tak i manken på den og ristet den kraftig. Så bar han den med til en dam i nærheten og lot den kikke ned. ’Se på bildet ditt i vannet. Er du ikke helt slik som jeg, kanskje? Hvorfor innbiller du deg at du er en geit?’ Den gamle tok den nok en gang i manken og bar den til hulen sin, der han la et stykke blodig rått kjøtt som var til overs fra det siste måltidet, foran den. Tigerungen skalv av vemmelse. Men den gamle befalte barsk: ’Ta det! Et! Svelg det ned!’ Med en klagende breking tvang den lille de første bitene ned, men straks begynte den å like smaken av blod, og spiste resten med stor lyst. Den slikket seg om kjeften, reiste seg og åpnet kjeften på vidt gap for å gjespe, som om den våknet fra en dyp søvn, en søvn som hadde holdt den i bann i mange år. Og plutselig kom det et forferdelig og triumferende brøl ut av strupen på den (Zimmer i Schweizer, 2000, s. 49. Min overs).”

Det kan tenkes at “Tigernaturen” og “-brølet” ligger latent, men ytre og indre omstendigheter kan hindre utfoldelsen. Vi må bli det vi er ment å være, det vi si å bli mer ekte i våre uttrykk og ta i bruk kvaliteter vi har i oss. I prosessen mot å bli et helt menneske, møter vi også sider i oss som skremmer oss før vi blir kjent med dem. Slik er det alltid med det som er fortrengt, det virker overveldende så lenge det ligger skjult i oss. Kommer det frem i bevisstheten, og blir en del av en holdning og en erfaringsverden, så avtar angsten for det. Det kan også tenkes at det er noe større i oss som plutselig viser seg i en drøm eller i et bilde. Også det som er forbundet med det guddommelige kan av og til virke skremmende. Den “store tigeren” kan vise seg i oss på mange måter og være uttrykk for mange forskjellige aspekter og nivåer i oss. Den kan også være et bilde på Selvet i oss. Det handler ikke om å bli “stor” i betydningen å være stor i andres øyne, men det handler om å være i kontakt med en større helhet enn de snevre rammene vi så altfor lett avfinner oss med å være innenfor.

Hva mener vi egentlig når vi snakker om Gud? Menneskenes forestillinger om og bilder av Gud har vært forskjellige i de ulike tidsepoker og kulturer. Kanskje blir Østens mer åpne og poetiske bilder det som etter hvert gir størst mening, fordi det personifiserte aspektet i Vestens gudsbilde blir mer og mer vanskelig å opprettholde i kjølvannet av de erkjennelser som forskere innenfor naturvitenskapen kommer frem til. I Tao te King heter det:

“Tao er en tom beholder. Det fylles, men blir aldri fullt, et uendelig dyp, kilde til alle ting. Det avrunder det skarpe, løser det som er forknytt, demper det som skinner og går i ett med støvet, skjult i dypet, men evig til stede. Jeg vet ikke hvor det stammer fra. Det er eldre enn tiden” (Tao te King, s. 12. Min overs. fra dansk).

Våre funderinger om Gud eller gudsbilder kan lett føre oss langt ut i ufruktbare spekulasjoner. Kanskje kan en historie om Augustin være oss til hjelp. Det fortelles at han en dag gikk langs stranden, og en engel viste seg for ham i skikkelse av en liten gutt. Denne lille gutten hadde laget et lite hull i sanden og bar vann fra havet som han helte over i hullet. Augustin spurte ham hva han holdt på med, og gutten svarte at han ville helle vannet fra havet over i hullet. Da Augustin forsøkte å forklare ham at det ikke var mulig, svarte gutten at det var like mulig å gjøre det som at Augustin forsøkte å få Gud inn i hodet sitt.

Vi kan selvsagt heller ikke forstå Gud eller det guddommelige, og heller ikke kan vi fatte den uendelige virkeligheten vi er en del av. Likevel tror jeg det er viktig å se på de endringene som gudsforestillingene har gjennomgått, og finne nye måter å uttrykke det uutsigelige på. Kanskje må vi også i større grad ta ansvar for våre egne liv og utvikle tillit til at livet vil oss vel, at skapelsen pågår i hvert enkelt liv, at muligheten til endring er til stede hele tiden. Det å leve et sant liv og være i kontakt med den indre verden, skaper til syvende og sist trygghet, selv om veien dit kan være lang og smertefull. Når dører åpner seg i en drøm, i et møte med et annet menneske eller i en annen ytre hendelse oppstår en ny mulighet. Kanskje er det det guddommelige?

Litteratur:
Mallasz, G.: Samtaler med engler. Emilia forlag, Oslo (2002)
Schweizer, A.: Der erschreckende Gott. Tiefenpsychologische Wege zu einem ganzheitlichen Gottesbild. Kösel Verlag, München (2000)

Av Astri Hognestad, Jungiansk analytiker IAAP

Publicerad: 2005-07-31

Köp CONIUNCTIO (Nerlagd)
Läs mer om CONIUNCTIO (Nerlagd) i katalogen
Fler artiklar knutna till CONIUNCTIO (Nerlagd)
Fler tidskrifter i kategori NEDLAGDA